Triste, rare dager....

Det har vært en lang uke.
På tirsdag døde min bonuspappa av lungekreft. Jeg kjørte nedover til Valsøyfjorden for å være sammen med mamma og søskene mine. Jeg kom dit på kvelden etter jobb. Mamma, søs og hennes mann, bror og hans kjæreste var der. Da jeg kjørte over Hemnkjølen kom sola etter et kraftig regnvær. Alt ble så tydelig! Jeg så trær, hytter og steiner jeg ikke hadde lagt merke til før. Det var et spesielt lys. Jeg ble satt i en spesiell stemning. Da jeg kom fram var det også en spesiell stemning. Alle var triste men allikevel var stemningen god. Vi hadde hverandre og vi mimret om han som ikke var blandt oss mer.
Onsdag var en tom dag, uten innhold. Det handlet egentlig bare om å komme seg gjennom dagen.
Torsdag kjørte jeg og mamma til Kr.sund hvor bisettelsen skulle være. Vi dro tidlig på morgenen for vi skulle i møte med seremonimesteren kl 12. Vi overnattet hos svigerinnen til mamma. Dit kom også resten av Knuts slekt. Slik som han, er også resten av hans familie varm og inkluderende.
Fredag kom. Kapellet var fullt. Det ble en nydelig bisettelse! Etterpå var det etterlag.
Etterhvert kjørte vi hjemover. Jeg og mamma i bilen. På ferja sjekker jeg facebook på mobilen og skjønner ikke helt hvorfor så mange skriver om Oslo. Vi slår på radioen og får høre ord som terror, bombing, drepte og at dette hadde skjedd her i Norge. Vi får ikke med oss sammenhengen og setter på musikk. Vi var slitne og utmattede og orket ikke å høre.
Hjemme slår vi likevel på fjernsynet. Vi måtte få med oss dette, tross alt. Sjokkerte ser vi bildene fra regjeringskvartalet, hvor det minner mest om en krigssone. Ingen har enda oversikt over hva som hadde skjedd.
Så kommer det meldinger om skyting på Utøya hvor AUF har sin årlige sommersamling. Vi blir sittende å måpe mens vi stumme følger med på skjermen. Dette skjer NÅ! Hva skjer? Vi følger spent på hva som skjer. Vi skal egentlig samles hos mormor, men vi blir sittende. Jeg snakker med søs som forteller at hun og mannen hennes har en kompis på Utøya. Broren hans hadde sagt at ingen må ringe ham i tilfelle han ligger i skjul for gjerningsmannen. Det føltes rart. Plutselig hadde jeg en bekjent der. Ikke en jeg kjenner godt men som jeg har møtt i noen anledninger gjennom søs og mannen hennes, en trivelig og behagelig person.
Jeg og mamma blir sultne og bestemmer oss for å gå ned til mormor, ingen av oss orker å lage mat. Akkurat når vi kommer fram ringer søs igjen. De har fått meldinger om at kompisen deres er blitt skutt. Jeg kjenner hjertet dunke hardere i brystet. Jeg går inn og forteller til alle som sitter der inne. Det er tanter, onkler, søskenbarn, mormor og bror og hans kjæreste. Jeg spiser litt mat, drikker et glass brus. Er så rastløs. Jeg må kjøre til søs og mannen hennes. Klarer ikke å få ro på meg. Tante kjører meg til mamma, jeg løper inn og henter bilnøklene. Kjører til søs. Løper inn, akkurat som om det haster, men det gjør det ikke. Blir møtt av mannen hennes i døra, han er oppskaket, lang klem. Søs likedan. De prøver å være fattet, ingenting er bekreftet enda, men ryktene sier at han hadde prøvd å stoppe gjerningsmannen og at han hadde blitt skutt på kloss hold. Vi sitter der i uvisse, ingen vet hva man skal si til hverandre. Naboene kommer, de er også gode venner av ham. Lavmælt stemning, men frustrasjon.
Det er telefonsamtaler. Ingen VET, men håpet synker. Det er sinne, stress og sorg. Jeg føler meg helt tom. De andre kjente han godt, han var en av deres beste venner. Det er vondt å være der så jeg drar hjem til mamma. Hadde egentlig ikke lyst til å være borte fra henne, hun hadde tross alt gravlagt mannen sin i dag. Nesten framme møter jeg slektningene mine, de hadde fulgt mamma hjem. Det er snart midnatt. Vi ser litt mer på tv, snakker litt sammen over et glass vin. Jeg fryser, tror alt blodomløpet kretser rundt hjertet for det dunker hardt. Jeg er sliten og går og legger meg. Hodet fullt av tanker men jeg sovner fort. Da jeg la meg var tallet på Utøya 10 drepte og 7 drepte i regjeringskvartalet. Når jeg står opp er tallet oppe i 91!! Gjerningsmannen er tatt. En etnisk norsk mann med høyreekstremistiske sympatier. Jeg kjenner jeg er litt glad for det. Folk på facebook hadde vært raske til å dømme, "alle" hadde vært sikre på at det var islamske fundamentalister.
Jeg tenker på alle de desperate ungdommene på øya som i panikk gjemmer seg eller hiver seg i sjøen for å redde livet sitt mens det står en tulling i politiuniform og skyter etter de i en og en halv time. Alle de frivillige som drar ut med båter for å redde liv og som må velge hvem de skal ta med seg mens mange desperat klamrer seg i båtripa. Helsepersonell som tar i mot mennesker i sjokk, med skader som leter etter vennene sine. Brann og politi jobber på spreng. Sivilforsvaret bidrar. Det var en rar dag.
Utpå ettermiddagen på lørdag kjører jeg hjem. Jeg lengter etter det trygge og normale. Jeg savner samboeren min, jeg vil han skal holde rundt meg og stryke meg over håret. Jeg vil trøstes. Jeg hører litt på radio, det er spesialsendinger over alt. Jeg hører litt på musikk. Stopper på Orkanger for å fylle bensin og handle. Synes det er pyton å være på butikken, føler seg jeg er på sammenbruddets rand hele tiden.
Jeg blir møtt av samboeren min når jeg kommer hjem. Han holder rundt meg og jeg slipper tårene jeg har hatt inni meg det siste døgnet. Det gjør godt. Vi lager mat sammen og bestemmer oss for å ikke se mer nyheter. Vi ser noen episoder av en tv-serie og går etterhvert å legger oss. Det var godt å være hjemme.
I dag er det søndag. I morgen er det ny uke, jeg vil legge denne uka bak meg. I går la jeg meg med Knuts ord i tankene: "Det blir bedre i morgen"