Beklager min manglende blogging den siste tiden. Mangel på tid, til dels pent vær og en treeeig pc (mareritt å laste opp bilder) har gjort at blogginga har kommet litt i bakgrunnen i det siste. Så har jeg hatt en del viktigere ting å tenke på.
Uansett, så er jeg nå tilbake. Har lenge tenkt å skrive om at jeg har vært nattevandrer sammen med Hell Kittens, min forestående Norge på tvers-tur sammen med søs, genrelle daglidagse ting osv, men nå var det noe helt annet som fikk meg til å engasjere meg.
Det har i det siste vært stort fokus på voldtekter i Adressa, med hovedvekt på en 14-åring som tok livet sitt etter en gruppevoldtekt. Den historien har vel rystet hele Trøndelag og omegn, men det som fikk meg til å virkelig kjenne det i hjerterota er det åpne brevet moren til en voldtatt 17-åring har skrevet og som ble publisert i avisa i helga. Hvor vondt det må være å stå hjelpesløs på sidelinja og ikke vite hva godt du kan gjøre for ditt eget barn. Selvsagt er hun glad for at datteren er i live men hun ser at hun bare eksisterer. Og hva kan man egentlig gjøre? Vi som utenforstående, hva annet enn å bry oss? Voldtekter foregår over hele verden, hver dag. Men hvordan forhindre det? Kan det stoppes? Det er vel det som gjør det hele så fortvilt, at man blir så maktesløs. Men vi må vise at vi bryr oss!
Les brevet fra en fortvilt mor og signer på oppropet
Åpent brev
Stopp voldtektene!
